tilbake til hovedsiden Kirkemøtet 2007 er over, kanskje det mest dramatiske noensinne. Mye sto da også på spill; ettersom homofilisaken berører lærespørsmål som truer med å splitte kirken. Hvor sensitivt spørsmålet om en oppmykning av kirkens holdning til homofilt samliv er, fremgikk til overmål av den intense lobbyvirksomheten som fant sted før møtet, og de følelsesladede reaksjonene etterpå. Pressgrupper på grasrota skydde knapt noe middel for å markere sin avsky over at homofile som lever i partnerskap skulle kunne vigsles og ansettes i kirkelige stillinger, og motstanden var ikke mindre mot regjeringens forslag til en ny, kjønnsnøytral ekteskapslov.
Protestene omfattet, som vi husker, alt fra bønnevaker og "bønnemarsj" med fakler og flagg til sjikanerende underskriftskampanjer mot stortingsrepresentanter med helvetestrusler i Guds navn. Og det med full dekning ovenfra: "Gud er rasende," som en initiativtaker fra bibelbeltet forklarte Dagsnytts lyttere før møtet, med god støtte fra et hundretalls konservative prester som varslet flukt fra "homoliberale" biskoper. Like uforsonlige som bokstavtro legfolk sto de på sitt, med Skriften og læren i knyttneven. Etter avstemningen som stilte biskopene fritt, uttalte en dypt skuffet sogneprest fra Vestlandet til Ukeslutt at dette ikke ville skape ro i kirken. Her sto man overfor et skisma ("fragmentering" var ordet) med to sannheter og to syn. Dette gjaldt noe så fundamentalt at "vi (les: de konservative) kan si vi uttaler oss på Vårherres vegne".
Men det har jo kirken alltid i gjort, med de sterkeste virkemidler i bakhånd. Kanskje er tiden inne til å ta et skritt tilbake og kaste et nytt blikk på kirkehistorien, innen kirkeflukten for alvor tar til? Gjerne med biskop Odd Bondeviks hyppig siterte hjertesukk som utgangspunkt: "Av og til ønsker jeg meg tilbake til middelalderen," sa han som kjent til Klassekampen før møtet. "Da var kirkespråket latin, og de lærde kunne snakke om slike ting i fred uten at allmuen blandet seg inn." I all støyen var det ikke vanskelig å forstå ham. Spørsmålet er bare om det virkelig kunne snakkes om "slike ting" i fred og fordragelighet blant middelalderens teologer?
Som dagens teologer vet, er den aktuelle strid om trosspørsmål den rene barnemat om man går tilbake til middelalderen og vel så det, til de mange århundrene da jakten på troende som avvek fra den rette lære gikk som verst, og det gjaldt å holde tungen rett i munnen om man hadde livet kjært. Den seirende ortodokse (rettroende) kirken har fra første stund påberopt seg eiendomsretten og eneretten til "det sanne", og forsvart den med sverd i hånd. Det har vært dens kjennetegn og maktmiddel helt fra de bokstavtro med sitt krav om absolutt lydighet mot kirkens lære vant frem i kristendommens første århundrer, og keiser Konstantin derfor valgte den som sitt nyttige redskap fremfor andre, mindre autoritære religioner.
Men veien frem mot en ensretting av troen var kronglete og lang. I det andre århundret skrev filosofen Celsus, platoniker og en skarp observatør og kritiker av kristendommen: "Det er unødvendig å si at kristne avskyr hverandre inderlig. De bakvasker hverandre støtt og stadig med de sjofleste fornærmelser, og klarer ikke å komme til noen form for enighet om det de lærer." (Fra Den sanne lære, sitert i Freke og Gandy: Jesusmysteriene)
At det måtte tvang til, fremgår med all tydelighet av en leseverdig bok av året, Voting About God in Early Church Councils, skrevet av Ramsay MacMullen, historieprofessor emeritus ved Yale. Her viser han hvordan den kristne lære ble utformet gjennom talløse demokratiske avstemninger blant biskopene under de drøyt 15000(!) konsiler som ble sammenkalt i løpet av de første århundrene. Disse kirkemøtene var kaotiske og til dels blodtørstige forsamlinger hvor frykten hersket, og mange av biskopene – en del av dem analfabeter uten forutsetning for å delta i de spissfindige debattene om Jesu natur og desslike – valgte å avgi blanke stemmer til fordel for den fraksjon som måtte vinne, for å unngå å havne blant "kjetterne". Det var livsfarlig. Etter kirkemøtet i Nikea var det ifølge MacMullen minst 25000 drapsofre for troen, kristne som stort sett ble drept av rasende medkristne i konflikt over den rette tro.
Hvor desperat situasjonen ble, fremgår av noe Hilarius, biskop av Poitiers, skrev i fortvilelse mot slutten av det fjerde århundret: "Hvert år, nei, hver måned lager vi nye bekjennelser for å beskrive usynlige mysterier. Vi angrer hva vi har gjort, vi forsvarer dem som angrer, vi bannlyser dem vi forsvarte. Vi fordømmer enten andres doktriner i oss selv, eller våre egne i andre. Vi river hverandre i stykker og forvolder hverandres ødeleggelse."
Dette borger ikke nettopp for at Skriften og læren er direkte overleverte og uforfalskede gjengivelser av Guds ord. Men meningstyranniet som allerede dengang ble håndhevet av de bokstavtro biskopene, ble etterhvert forankret i påstanden om at de var apostlenes arvtagere. Det ble brukt til å "rettferdiggjøre kravet om blind lydighet fra de troende. Enhver som motsatte seg deres autoritet, som gnostikerne, gjorde derfor opprør mot Kristus."
Mens gnostikerne ble bekjempet innad, var hedningene den ortodokse kristendommens ytre fiende, som skulle utryddes for enhver pris. Jesusmysteriene, som jeg nettopp har sitert, belyser kirkens metoder ytterligere: "Etter å ha blitt Romerrikets offisielle religion (under keiser Theodosius i 381) terroriserte den bokstavtro Kirken hedningene med nådeløs brutalitet. Hedenske profeter ble grepet og torturert til de erkjente at deres guder var falske. Prester ble lenket til sine kultsteder og forlatt der for å sulte i hjel … I 386 gikk bander av gale munker, avsindige i sin fundamentalistiske religion, amok i hele keiserdømmet, helt hinsides myndighetenes kontroll … Et vitne forteller: ’Utallige bøker ble stablet sammen, mange hauger med bøker ble tatt fra forskjellige hus og brent for dommernes øyne som forbudte. Eiere brente hele sitt bibliotek. Så stor var redselen som grep alle.’… En anonym hedning (ca. 390) forutser nedslått: ’Når jeg dør, kommer det ikke til å finnes helligdommer, og Serapis’ store, hellige templer vil forsvinne i uformelig skygge, og et mytisk og uformelig mørke vil legge seg over de vakreste ting på jord.’"
Historien har gitt den sørgende hedningen rett. Mørket senket seg, og kirkens tilintetgjørelse av antikkens førkristne kultur var så effektiv at det skulle gå langt over tusen år før hellenismens store tenkere og vitenskapsmenn ble gjenoppdaget i Vesten. De greske astronomenes beregninger av jordens bane rundt solen ble glemt. I mellomtiden var det Gud som fikk det daglige strevet med å henge opp solen på himmelen over den flate jorden og ta den ned igjen. Det er vel kjent at Galilei så sent som i 1633 ble tvunget til å avsverge læren om at jorden beveger seg (en absurd og delvis kjettersk lære ifølge kirken), og at Giordano Bruno ble brent på bålet noen år før. Men det hører med til historien at da man nesten 300 år senere, i 1889, reiste et minnesmerke over Bruno på Campo de’Fiori hvor henrettelsen fant sted, skrev pave Leo XIII et harmdirrende brev til de troende hvor han gjentok kirkens beskyldninger mot den geniale astronomen. I 1930 fulgte pave Pius XI opp med å kanonisere inkvisitoren som dømte Bruno til bålet for vranglære, og utnevne ham til kirkelærer året etter. I sin beklagelse over "denne triste episoden" til 400-årsmarkeringen av henrettelsen i 2000, unnlot heller ikke pave Johannes Paul II å påpeke at "Brunos intellektuelle valg" forble "uforenlige med kirkens lære"…
Dette er ett av utallige eksempler på bokstavtroen og dens pris. Og som vi til overmål har sett i disse dager, holder den rettroende, tradisjonsbundne kirke seg fremdeles til Skriften og læren fremfor nestekjærligheten, i trygg forvissning om ikke å ta feil, ledet som den er av Den hellige ånd. Det ligger i sakens natur at den aldri blir ferdig med kampen mot kjetteri og hedendom, og antagelig må homofobien i deler av Den norske kirke, de frikirkelige og kristenfundamentalistiske miljøene, som satte Kirkemøtet under et så voldsomt press, sees i lys av dette. For provoserte og fremmedgjorte legfolk som undertegnede er det klargjørende å lese deler av Hygen-komiteens innstilling om homofilispørsmålet av 1977, som er tatt inn i Lærenemndas uttalelse fra i fjor. Der heter det blant annet om de sentrale skriftstedene hvor Paulus fordømmer "menn som ligger med menn":
"’Avvisningen av homoseksuelle handlinger blir tolket i lys av Guds dom over hedenskapen, særlig slik det kommer til uttrykk i Rom 1. Denne dommen blir i de bibelske tekstene forstått kollektivt og er en del av den gamle tenkemåten om at Gud straffer hele samfunn. Slike forestillinger har man ikke lenger i dagens moderne samfunn. Der er hver enkelt ansvarlig for sine handlinger.’ … Det er også vanskelig å opprettholde forestillingen om at alle homofile skulle være avgudsdyrkere, sier komiteen. Teksten i 1 Kor 6 blir også sett på som en irettesetting av hedensk livsførsel, noe som blir forsterket siden den opptrer i en såkalt lastekatalog. Komiteen framhever at det ikke er fenomenet homoseksualitet som selvstendig etisk tema som blir vurdert, men forbindelsen mellom homoseksualitet og avgudsdyrkelse" (min uthevelse).
Dette er da i sum hva saken dreier seg om for dagens motstandere av å gi homofile de samme rettigheter som heterofile i kirken; disse rettroende som peker på Skriften og med en usalig blanding av bønn og trusler vil frelse de homofile fra seg selv, fra et liv både i kjærlighet og i kirkens tjeneste, og som med velmenende kristelig retthaveri vil nekte dem kirkens velsignelse for begge deler. Men det holder ikke lenger å stole på kirkens makt over sinnene og si, som en katolsk prest nylig gjorde: "Homofili er synd fordi Kirken sier det." At Kirkemøtets flertall gikk inn for å stille biskopene fritt, kan vise seg å bli en viktigere milepæl i kirkens historie enn noen kan overskue i dag. For det kan knapt være tvil om at de dogmatiske standpunkter som motsetter seg enhver forandring av kirkens lære og praksis, bidrar til å svekke dens stilling ytterligere, slik at kristendommen med tiden kan komme til å dele skjebne med de religioner kirken selv så effektivt har bidratt til å utrydde.
Publisert i Klassekampen 22/11 2007. Copyright 2007 Ingebjørg Nesehim